Historiske kart i Espedalen – Espedalen sti- og løypelag

Øivind Schultz har undersøkt hva som finnes av gamle kart i tilknytning til Espedalen og nærliggende områder, og har bidratt med følgende informasjon og sitat:

Heia Espedalen Sti- og løypelag!
For tur- og skiglede så deler Espedalen sti- og løypelag (Esll) under lenkene til de kartene som viser de historiske ferdselsveiene og stiene i fjellene rundt Espedalen og kjente landemerker som Bågåskard/ Stylskampen. I sommer leverte Esll inn en rekvisisjon på historiske kart over Espedalen til Statens kartverk og ikke lenge etter kom en e-post fra fagarkivar Sidsel Kvarteig ved www.kartverket.no.

Premierløytnant A. T Roll har tegnet inn både Bågåskard og Stylskampen på den første lenken av de under. Kartene er av interesse fordi Esll ved bl.a. navnsetting på skilt kan bruke kartene som referanse og kilde til hva som er benyttet tidligere. Dessuten kan vi gjenfinne de gamle stiene som er blitt brukt langt tilbake lenge før bilvei.

Sitat fra ”Ferd og fest – Reiseliv i norsk sagatid og middelalder” (Side 192-193). Sverre Steen (1929).

”Alle de som har gått om så bare et par timer i veiløs skog, vet at veiløs skog er lukket.
Hest og sau og ku kan gå der, en mann kan også komme sig igjennem, men ferdsel kan det ikke bli; den tankekraft som trenges for å finne vei både i riktig retning og på passelig tørre steder, er så stor at hver slik skogstur blir en opslitende opdagelsesferd for den som må frem.
Men sti og vei forandrer det hele. Sti og vei er håndgripelige uttrykk for vaner og erfaring. Kommer vi i ukjente strøk til en god sti eller en brutt vei, gir vi oss trøstig og tankeløst den i vold. Vi bare går og går etter den brune stripen eller over de blankslitte stenene gjennem lyng eller mellem trær.
-Den omgår berg og knauser, finner de tørreste stedene over myrer, de grunneste vad over bekk og elv. Den fører oss frem et sted hvis vi trofast følger den. Vi behøver slett ikke tenke, veien tenker for oss, århundrer før ofte. De som først gikk veien, måtte tenke for hvert skritt, som barnet når det lærer å gå. Vi etterfølgerne tråkker i de gamles fotspor; vi er voksne, og veien og gangen er for oss en selvsagt sak.
Gjennom øde skogen er stien vandringsmannens følgesvenn, en menneskehånd som aldri forlater ham.
Først borte fra veien er mannen helt alene. Veiene er faste streker gjennem skogen som binder mann efter mann og slekt etter slekt til de samme steinene, de samme krokene utenom bløtmyr, de samme bakkene op på berg. Det er de gamle slekters bånd på oss og deres hjelp til oss. Hver enkelt vilde ikke maktet å finne vei gjennem skogen alene. Vi forstår ikke stien, men vi går den, bøier oss under tradisjon og erfaring og går der de andre har gått, ikke hver for sig, men alle samme sti. (…)
Fra eldgammel tid har folk fulgt samme dalsøkk, samme elver, samme åsdrag og fjellstier og samme leden langs kysten. (…) Vi kan også si med temmelig stor sikkerhet at ingen nye veier blev lagt i Norge mellom år 1300 og 1500. Sannsynligheten taler for at det omkring 1300 var flere veier og utvilsomt større trafikk i det hele tatt enn to århundrer senere. (…) Var det egentlig veier den tiden? – Ja, der var. – Med veier mener vi (…) faste forbindelseslinjer tråkket av folkefot og ryddet av menneskehånd. (…)
Det har vært en utbredt oppfatning at innlandets daler i Norge var ganske isolerte, men dette gjenspeiles ikke i sagaene og andre skriftlig kilder før nedgangstida begynte midt på 1300-tallet. Tvert om var det en utstrakt reisevirksomhet før det stilnet under den store mannedauen. Først ut i det 16. og 17. århundre begynte trafikken å ta seg op igjen til gammelt nivå. Men fortsatt ble de gamle farene brukt fram til vår moderne tid.”

Med vennlig tur – og skihilsen Espedalen sti- og løypelag

Håndtegnet original fra amtskartsamlingen signert A. T. Roll.