Den første gang Espedalen skal være nevnt er i et skinnbrev fra 1412, der omtales to karer som lager dyregraver. Det finnes fremdeles rester etter dyregraver i Espedalen, og i 1933 fant Peter Megrund et knivblad og en ring på Nordre Megrund. Disse viser seg mest sannsynlig å stamme fra vikingtida.
Fra Odd Arild Stubberud: Espedalen. Ei svunnen tid.
Det er grunn til å tro at det har vært drevet fiske og fangst i Espedalen gjennom tidene, kanskje siden det var permanent bosetting i Svatsum rund år 600. Den første skriftlige kilden om bosetting i Espedalen er fra 1670, og omtaler «rydningsplassen Espedalen». En av bøkene om Gausdals bygdehistorie siteres et gammelt dokument som beskriver Kongens allmenning, «Espedals skog» her heter det at skogen nok er god, men: så snart ei ung furu når opp i sin beste veksttid, så skaver innbyggerne av barken for å bruke til mat.
Kirkebøkene fra Vestre Gausdal dokumenterer at 19 personer med navn «Espedalen» ble gravlagt på 1700-tallet. Nesten halvparten av de døde var små barn, åtte av dem under ett år. Men det var også tre personer som ble over 80 år gamle. Levevilkårene må ha vært veldig harde i denne tida.
Levevilkårene ble vesentlig bedre utover 1800-tallet. Folk i dalen var bønder og drev i tillegg med jakt, fiske og tømmerdrift. Dalen var likevel ganske isolert fra omverden fram til veien kom i 1951. Langs Espedalsvannet var det nærmest bare en sti eller et kuråk der en kunne gå, eller til nød bruke hest med kløv . Bøndene i dalen hadde så å si rent naturalhushold.
Det var tungvint å frakte ting til gards. Det meste måtte bæres på ryggen, og en tur til Svatsum tok hele dagen. Om sommeren rodde folk til Vassenden og gikk til Svatsum, og om vinteren spente de på seg skiene og la i vei på isen og ned bakkene. Det var ikke mulig å levere melk på meieriet, og det meste av det garden produserte ble brukt hjemme
Noe smør kunne de selge i Svatsum. Fisken ble solgt i Skåbu. Det var nok fisken som skaffet det meste av kontantene, sammen med skogsarbeid (når en ser bort fra tida med gruvedrift). Når Espedølene skulle til Skåbu med fisk, måtte de ro til Verket. Der måtte de dra båten et stykke over land, og så ro etter Breisjøen og gå opp til butikken. Det var slitsomt opp Kampfoss bakkene med tung bør. Tømmeret ble fløtt over vatnet i «bommer». Før de fikk motorbåter, måtte de ro og dra bommene fram.
Var det noen som trengte doktor, var det langt fra lettvint. Man måtte sende beskjed med noen som skulle nedover til bygda, og det tok en hel dag før doktoren kom, i beste fall. Dyrt var det også. Doktoren tok 100-150 kroner for et sykebesøk i Espedalen.
Etter at vegen kom, ble kontakten med omverden lettere, selv om dagliglivet i Espedalen ikke forandret seg så mye de første årene.
Bildene er fra Odd Arild Stubberud.
Se også Odd Arilds artikkel om Espedalsveien her:
